Tegning er eldre enn skrift, og trolig eldre enn vår egen art. Det eldste kjente eksempelet er laget for rundt en halv million år siden. Mennesker har altså tegnet i hundretusener av år, lenge før de skrev.
Dette er ikke bare kulturhistorie. Å tegne er å oversette det man ser eller tenker til et tegn på en flate. Det krever at man velger ut, forenkler og holder fast. Slik blir tegning en måte å begripe verden på: Det man har tegnet, har man sett nøyere enn det man bare har sett. Kart, skisser, diagrammer og bokstaver er alle etterkommere av den samme handlingen. Det er rimelig å hevde at tegning har vært med på å utvikle både den menneskelige tenkningen og den kulturen som bærer den videre.
Derfor mener jeg tegning fortjener status som grunnleggende ferdighet på linje med lesing, skriving og regning. Den er et redskap for å forstå, ikke bare for å pynte.
Mitt verk er først og fremst en hyllest til tegnefaget, og med dette vil jeg knytte prosessen til Tegneløftet, den nasjonale satsingen på tegning som Sparebankstiftelsen DNB lanserte sammen med Tegnerforbundet, Kunst i Skolen og Kunst og design i skolen. Satsingen løfter fram tegning som kunstnerisk uttrykk, som verktøy for læring og som grunnleggende ferdighet. Alle tre er til stede i denne ene tegningen.
Min egen tegning er fri, prosessorientert, uten krav om likhet. Men den ble mulig fordi jeg har ferdighet i materialet. I undervisningen møter jeg studenter som sier de ikke kan tegne. De har arvet både en snever forståelse av tegning som likhet og en fagtradisjon som ikke ga dem redskapene. Tegneløftet gir en anledning til å holde begge deler sammen igjen, og til å gi tegningen tilbake den plassen den har hatt i menneskets historie.
