“En snikskytter skremmer innbyggerne i Malmö i Sverige”
Dette har vært tittelen i nyhetsmediene den siste tiden. Skuddene har så langt ført til flere skadde og ett dødsfall. Hendelsen har framkalt redsel og angst, spesielt hos innvandrerne, ikke bare i Sverige, men også utover hele Skandinavia. Det er naivt å tro at denne handlingen kun er et produkt av en sinnsforvirret person. Slike hendelser får sin inspirasjon og legitimitet fra ekstreme politiske strømninger. Den såkalte lasermannen fra 90-tallet i Stockholm er fortsatt et levende eksempel på det.
Innvandrerfiendtlige holdninger har vært uttrykt fra enkelte grupper på den politiske høyresiden. I 2001 opplevde Norge for første gang et rasistisk motivert drap: 15-åringen Benjamin Hermansen ble som tilfeldig offer stukket ned med kniv av nynazister. Denne saken omtales i Det norske leksikon som et viktig punkt i norsk historie etter 1980. Drapet førte folk ut på gatene i mange byer i Norge, og en demonstrasjon i Oslo i februar samme år, var trolig den største i Norge etter andre verdenskrig. Fakkeltoget samlet 40.000 mennesker til støtte for toleranse og mot fremmedfrykt og rasisme. Minneoppropet for Benjamin samlet på internett over 70.000 underskrifter.
Skuddene i Malmö er som slutten på Benjamins tragiske skjebne, et mareritt i vår felles kollektive søvn. Vi er vekket og skremt. Vi går inn i oss selv og tenker over hva som har skjedd. Det lever fortsatt en generasjon som har opplevd nazismens grusomheter i Europa. Nå 70 år senere er vi vitne til hendelser med utspring i samme ideologi.
Vi tar avstand fra all form for vold, men rasistisk motivert vold berører noe i oss som mennesker, når barn eller voksne blir drept utelukkende på grunn av sin hudfarge. Hvorfor må det en tragedie til, for å vekke oss og få oss til å tenke over grunnleggende verdier i livene våre?
Alle har et ansvar for å forebygge vold i samfunnet. Hat og vold mot minoriteter, homofile eller innvandrere er et produkt av fordommer og myter rundt oss. Vanlige folk, bloggere, redaktører, politikere, kulturarbeidere, journalister og ikke minst foreldre har et ansvar her.«Pesten slumrer og ligger og venter på å komme tilbake», slik avsluttes Albert Camus roman; Pesten. Skuddene i Malmö er en påminnelse på at ekstremistiske holdninger ikke er visket ut fra historien en gang for alle, men som en pest kommer den alltid tilbake og det er vårt felles ansvar å være årvåkne og forberedt når den kommer!
Innlegget var først publisert i Varden 30.10.2010
Morteza Amari 