Når du flytter til et nytt sted bør du raskt lære deg hvilke miljøer du helst bør ligge unna, hvilke saker du helst ikke bør uttale deg om eller skrive leserinnlegg i lokalavisa om. Så kan du leve lykkelig og trygt på det nye stedet. Noen saker er vedtatte sannheter i små lokale forhold, sånn-er-det-bare-saker, sånn-har-det-alltid-vært-og-kommer-alltid-til-å-være-saker, vi-snakker-ikke-mer-om-den-saker, det-er-en-del-av-kulturen-saker, det er rett og slett bør-ikke-snakke-om-saker.For noen år tilbake var det noen beboere i Storgata som klaget over trafikkstøy og det ble litt skriverier i lokalavisa. Senere skrev Tor Arne Moen et leserinnlegg og startet en debatt om støy og bruken av Storgata. Det førte til sjikanering og trakassering mot dem som hadde uttalt seg om saken. Jeg hadde så lyst til å delta i debatten, men jeg torde ikke, jeg ble taus og lot være å uttale meg. Da Ken Roger Wølner startet debatten om trafikken i Storgata, ble jeg glad for å høre at noen torde å snakke om den bør-ikke-snakke-om-saken. Han ble utsatt for trusler fordi han hadde tort å uttale seg. Jeg ble opprørt over å lese om truslene i avisa, og jeg hadde så lyst til å si hva jeg mente om truslene og om Storgata, men igjen lot jeg være. Jeg har jo en familie å ta vare på og dessuten har jeg skjønt at enkelte saker bør jeg holde meg unna.
Så, til min store overraskelse gikk kommunestyret med på en prøveperiode med gågateordning. Jeg ble så glad. Lokaldemokratiet: Selvfølgelig, vi kan ta hvilken som helst sak gjennom våre folkevalgte og alle må bøye seg for de vedtakene. Jeg ble optimist, jeg trengte ikke å være redd lenger, lokaldemokratiet er den største garantien vi har for ytringsfriheten. Glad og fornøyd satte jeg meg ned og skrev et leserinnlegg som jeg ville sende til lokalavisa. Dagen etter åpnet jeg avisa og leste om hærverk, brann, trakassering og trusler. Jeg var så naiv som trodde på ytringsfriheten. Den gjelder ikke for bør-ikke-snakke-om-saker. Jeg sendte aldri leserinnlegget til lokalavisa og jeg forble taus igjen. Mekanismene og formålet med terror er det samme, om den foregår lokalt eller internasjonalt, den fører til selvsensur og den er mest effektiv i små lokale forhold. Vi vet det, vi ser det, vi hører det, men tør ikke uttale oss om det. Det blir en sannhet – en lovmessighet – en regel som vi forholder oss til dag inn og dag ut – år inn og år ut. Og derfor, når kommende kommunestyre vedtar å gjenåpne Storgata for biltrafikk igjen, vil jeg heller ikke uttale meg, jeg kommer til å forbli taus. Jeg vil heller ikke skrive om hva jeg føler og tenker når jeg hører folk blir trakassert, terrorisert og sjikanert i årene som kommer, og jeg vil i hvert fall ikke skrive om hva jeg tenker om stedsutvikling der jeg bor når den berører bør-ikke-snakke-om-saken. Og når mine barn blir store og kjører bil i Storgata, kan jeg si at sånn har det alltid vært og sånn kommer alltid til å bli. Jeg kan til og med argumentere at heldigvis ruser de seg ikke når de kjører bil! Og det er bra! Jeg har holdt meg taus år etter år. Jeg har hørt at folk har flyttet fra sentrum eller fra Notodden på grunn av trakassering, noen er redde for å stå fram med navn og bilde i avisa med sakene sine. Så en dag skjedde det noe som fikk begeret til å renne over! Det ble kastet stein mot hjemmet til Asgeir Drugli og Tor Arne Moen. Stein som kunne ramme et lite barn! Da skjer det noe i meg! Dette kunne vært rettet mot mitt barn! Å kaste en stein mot et lite barn på Notodden er å kaste stein på alle barn på Notodden. En urett mot en person er en urett mot alle personer i et samfunn.
Jeg gir en stemme til alle som har vært tause, er truet til taushet eller føler at det ikke nytter. Vi er ikke feige. Derimot pøblene som kaster stein som kan ramme små barn og gjemmer seg i mørke, de er feige. Og så tenkte vi at nok er nok! Vi møtte opp på markeringen i gågata på lørdag på Notodden. Med å gi vår støtte til de som er berørt vil vi kanskje avverge annen steinkasting som også kan ramme våre barn. Med å delta vil vi kanskje bidra til at vi i lokalsamfunnet kan si fra og skrive om saker uten å være redd for represalier og trakasseringer. Vi møtte opp for å vise avsky mot lokal terror og selvsensuren den medfølger.
Det var mange som møtte opp på torget lørdag. Fra alle politiske partier, voksne, barn, ungdom og alle som ville si ifra at vi ikke tolerer slike pøbelstreker. At vi bryr oss om hvordan andre har det i lokalsamfunnet vårt. Det er vi, enkelt borgere, hver av oss som er garantien for trygghet og ytringsfrihet i lokalsamfunnet vårt. I dag er vi stolte å være Notodden-borgere!
Arnulf Øverland uttrykte sosialt engasjement, empati og medmenneskelighet så godt: “Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!” Diktet formidler også prinsippet om demokratisk medvirkning og involvering i kulturelle prosesser i et lokalt samfunn, så vel som i internasjonale forhold.
Morteza Amari,
småbarnsfar
Leserinnlegget var først publisert i Telen 06.10.2007
Morteza Amari 