I løpet av en gryende vår og i NATOs 50-årsdag, har vi vært vitne til Europas største krigshandlinger etter andre verdenskrig. Krigens grusomheter strømmer på oss gjennom aviser, radio, og TV. Vi ser landsbyer i brann, vi ser gråtende barn, lemlestede, brente og forråtnede kropper og vi ser strømmen av mennesker på flukt til fots, på overfylte traktorer, biler og tog.
Vi leser, hører og ser mektige menn snakker om hvor riktig og nødvendig var å starte krigen. Og vi hører daglig NATO briefingen med satellittbildene og videoer som gir et bilde av krigen som underholdning og dataspill. Og om hvor presise og kirurgiske NATO bombingen er.
Vi har krigens virkelighet på den ene siden og krigens retorikk på andre siden. Dette er det klassiske svart-hvit fiendebilde som trengs for å motivere til krig. I enhver krig blir ord våpen. Det er ikke tilfeldig at statsministeren ikke vil bruke ordet krig. Eller at begge sider i krigen bruker aktivt ordet Hitler. Krigens retorikk er rettet mot våre følelser og vil forme vår forståelse av krigen.
Mens eksempelvis begrepene kommunismen eller islamismen ikke passer til krigs motivering men er angstfremkallende. En teori synes å vinne frem som krigsmotiverende faktor, nemlig “Enmannsteorien om nasjonalstaten”. Dette så vi under gulf-krigen. Ordet “Saddam” ble synonymt med ondskapen. Og når ondskapen får et ansikt, blir det legitimt å bekjempe den med alle midler. Begrepet “Saddam” ble et varemerke som kunne brukes i krigens markedsføring og fikk stor gjennomslagskraft.
“Milosevic” er Kosovo-krigens varemerke. For å rettferdiggjøre krigen snakker eksempelvis statsministeren om at det man står imot er den utilslørte ondskap. På første side av Newsweek “The face av evil” avbildet. Og mediene spiller som en gratis reklamekanal for krigen. I 10. april hadde Aftenposten overskriften “NATOs krig mot en ond Milosevic”. Når Milosevic er ondskapens ansikt, hvem kan være imot det å ødelegge og bombe “Hans” drapsmaskin. I denne retorikken, man bomber ikke veier, broer og flyplasser, Serbias sivile infrastruktur, men man bomber Milosevic sin krigs infrastruktur. Man bomber ikke serbias TV-stasjoner og kommunikasjonsnettet, men Milosevic sin propagandamaskin. Og dermed finne stadig nye strategiske mål å bombe som fabrikker, kraftanlegg, divstofflager med mer. NATO er ute etter ham, den onde og hans drapsmaskin. Dette vil rettferdiggjøre alt NATO gjør.
Med Kosovo-eksperimentet er NATO i sitt første ”varme krig”. Dette handler også om NATOs framtid. Etter slutten på den kalde krigen, istedenfor avviklingen av NATO, vil en krig i Europa (selv utenfor allianselandenes territorium) forsterke behovet for videreføring av alliansens fremtidige oppgaver. NATO har vedtatt en utvidelse av alliansens oppgaver i sitt nye ”strategiske konsept”. En geografisk og innholdsmessig utvidelse. Bill Clinton sa til pressen: ”Vi har bekreftet vår beredskap til … å ta oss av regionale og etniske konflikter utenfor NATO-medlemmenes territorium.” Til toppmøte kom 19 fullverdige NATO-landene, men også 23 partnerland fra ”Det euro-atlantiske partnerskapsråd” b.a. Ukraina, Albania, Makedonia, Latvia, Slovakia, Usbekestan og georgia dvs. langt inn i Sentral-Asia mot øst. Her blir NATO og våpenindustien neppe arbeidsløs.
Vestens instrumentalistiske menneskesyn, kommer til å skape store problemer og konflikter for fremtidige generasjoner. Mens i dette århundre, mye av nasjonale konflikter i den 3. Verden skyldes kolonialismens inngrep i disse områdene på forrige århundre, vil mange etniske konflikter i kommende århundre skyldes imperialismens inngrep i dagens internasjonale orden.
Målet for kommende århundre må være avvikling av NATO, og utvikling av en forsterket og demokratisk FN organisasjon.
Men slagordet for i dag skal være: “Stopp bombingen av Serbia NÅ”.
Leserinnlegget var først publisert i Telen 2003
Morteza Amari 